Read the Bible

¹ Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa: ² Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig, ³ da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket, ⁴ slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, ⁵ da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig, ⁶ da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

⁷ Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet, ⁸ da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; ⁹ høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; ¹⁰ de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. ¹¹ Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. ¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. ¹³ Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. ¹⁴ Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. ¹⁵ Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. ¹⁶ En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. ¹⁷ Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹⁸ Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand. ¹⁹ Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener. ²⁰ Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. ²¹ Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. ²² Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem. ²³ De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. ²⁴ Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke. ²⁵ Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.