Read the Bible

¹ Da tok Job til orde og sa: ² Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten! ³ For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse. ⁴ For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig. ⁵ Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr? ⁶ Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite? ⁷ Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}

⁸ Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp! ⁹ Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd! ¹⁰ Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord. ¹¹ Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig? ¹² Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber? ¹³ Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

¹⁴ Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige. ¹⁵ Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over, ¹⁶ som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i; ¹⁷ men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort. ¹⁸ Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer. ¹⁹ Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem; ²⁰ de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet. ²¹ Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

²² Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig, ²³ at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn? ²⁴ Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill! ²⁵ Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder? ²⁶ Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til. ²⁷ Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn. ²⁸ Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet? ²⁹ Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette. ³⁰ Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?