Read the Bible

¹ Da tok Elifas fra Teman til orde og sa: ² Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær? ³ Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter? ⁴ Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn; ⁵ for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale. ⁶ Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig. ⁷ Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til? ⁸ Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom? ⁹ Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss? ¹⁰ Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far. ¹¹ Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig? ¹² Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? - ¹³ siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn. ¹⁴ Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig? ¹⁵ Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine, ¹⁶ langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

¹⁷ Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle, ¹⁸ det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre, ¹⁹ til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem. ²⁰ En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen. ²¹ Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham. ²² Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet. ²³ Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side . ²⁴ Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge, ²⁵ fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige, ²⁶ stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak, ²⁷ fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend ²⁸ og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger. ²⁹ Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden. ³⁰ Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.} ³¹ Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag. ³² Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke. ³³ Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster; ³⁴ for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe. ³⁵ De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.