Read the Bible

¹ Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. ² Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke op det som er plantet, har sin tid; ³ å drepe har sin tid og å læge har sin tid; å rive ned har sin tid og å bygge op har sin tid; ⁴ å gråte har sin tid og å le har sin tid; å klage har sin tid og å danse har sin tid; ⁵ å kaste bort stener har sin tid og å samle stener har sin tid; å ta i favn har sin tid og å holde sig fra favntak har sin tid; ⁶ å søke har sin tid og å tape har sin tid; å gjemme har sin tid og å kaste bort har sin tid; ⁷ å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid; ⁸ å elske har sin tid og å hate har sin tid; krig har sin tid og fred har sin tid. ⁹ Hvad vinning har den som gjør noget, av det strev han har med det? ¹⁰ Jeg så den plage som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹¹ Alt har han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelsen til enden. ¹² Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet; ¹³ men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave. ¹⁴ Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham. ¹⁵ Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

¹⁶ Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet. ¹⁷ Da sa jeg i mitt hjerte: Gud skal dømme den rettferdige så vel som den gudløse; for hos ham er det fastsatt en tid for hvert foretagende og for alt hvad som gjøres. ¹⁸ Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i sig selv ikke er annet enn dyr; ¹⁹ for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet. ²⁰ De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet. ²¹ Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden? ²² Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?